Westerdals

Hvordan er livet som manusforfatter, Bjørn Olaf Johannesen?

09.07.2015
manusforfatter Bjørn Olaf Johannesen

De av oss som tror at skriving er noe du må begynne med tidlig for å lykkes, og at det toget forlengst har gått, kan glede seg over manusforfatter Bjørn Olaf Johannesen sin historie. Han var 35 da han begynte, og hans seneste film kunne skilte med premiére i Berlin, Wim Wenders som regissør og James Franco og andre kjente stjerner i på rollelisten.

– Dette blir Norges mest spennende manusutdanning, sier fagleder Nikolaj Frobenius. Fra høsten starter Film og TV-studiet opp med en ny bachelorspesialisering i manus. I den forbindelse har vi intervjuet en rekke sentrale manusforfattere som forteller om sitt virke, sin lidenskap og sine frustrasjoner rundt livet som manusforfatter.

Bjørn Olaf er utdannet mariningeniør, med flere års fartstid som forsker ved Sintef, og hadde akkurat  begynt å jobbe ved Norske Veritas, da han så at Dramatikkfestivalen hadde en åpen, anonym konkurranse hvor man skulle skrive en en-akter.

– Jeg hadde skrevet litt, i all hemlighet, og hadde noe liggende i skrivebordskuffen. Jeg bestemte meg for å prøve, mest for gøy og for å se om jeg fikk det til, men ante ikke hva jeg skulle skrive om. Det var påskeferie og jeg hadde akkurat flyttet til Oslo. Jeg skulle male rommet og bestemte meg for å skrive om en som skulle male en vegg. Så diktet jeg inn en kvinne så det ble en samlivshistorie. Så jeg malte og skrev og fikk manuset antatt, noe jeg virkelig ikke hadde trodd! Stykket ble oppført på Det norske teatret, hvor jeg fikk være med i en veldig åpen prosess. Det ble en utrolig mild og snill inngang til manusfaget, som har veldig mye av æren for at jeg begynte å skrive.

Hvordan gikk du videre?

– Jeg ble veldig hekta, prosessen var så morsom, og begynte å skrive etter jobb. På en jobbfest kom jeg i snakk med Christopher Grøndahl. Han inviterte meg til å sitte i et skrivefellesskap. Der kom jeg inn i et miljø. Jeg forøkte å skrive skuespill, men fikk det ikke til. Etterhvert ble jeg smittet av filmfolkene og skrev en historie, Kjøter, som Marius Holst endte opp med å gjøre.

Heh! Snakk om å starte på øverste hylle! Hvordan huket du ham?

– Jeg kjente ikke Marius, men syns han var flink. Jeg spurte Niko (Nikolaj Forbenius) om e-postadressen hans, og sendte ham manuset. To år sener var filmen ute. Det bør du være klar over, at det alltid masse venting. Prosessen fra manus til ferdig film er lang, det tar gjerne fem år fra idé til film.

Er det vanskelig å holde engasjementet oppe, når det går så mye tid?

– Ja, det er mange prosesser som oppleves som evigvarende, det kan være lett å miste motet. Så det er om å gjøre å ha flere prosjekter gående samtidig. Jeg jobber gjerne med to–tre prosjekter samtidig.

Å være manusforfatter krever disiplin?

– Ja, du kan ikke sitte og vente på inspirasjon, det er bare å “Show up”, som Woody Allen sier er “showing up” 90 prosent av jobben. Du må jobbe litt hele tiden, om noe skal skje. Jeg har jo en fordel der, mine tidligere jobber handlet mye om å fakturere timer, så jeg er vant til å måtte gjøre rede for uken, ha arbeidsdisiplin.

Hvordan våget du spranget fra en sikker og godt betalt jobb, til en usikker tilværelse som manusforfatter?

– Jeg gikk først ned i redusert stilling, deretter femti prosent før jeg til slutt sa opp. Det var forøvrig en vekker, hvordan jeg kunne gå ned til halv lønn og likevel klare meg. Men jeg gjør fortsatt litt ingeniørjobber også, jeg likte jo både jobben og folkene, også sper det litt på inntekten.

Hvor viktig er tilknytningen til et fagmiljø?

– Jeg syns det er helt essensielt, særlig for meg som kom utenfra og ikke kjente filmmiljøet eller visste hvordan en film blir laget.

Du sitter fortsatt i et skrivefellskap, nå med blant andre Erlend Loe og Eskil Vogt. Spiller dere ball eller er er det å se hverandre i kortene?

– Vi spiller mye ball og tilbringer tid sammen. En uke er vi kanskje på Mallorca og skriver, vi drar på turer. Så det er veldig fint.

Er arbeidsmetoden forskjellig når du skriver for film, TV eller teater?

– Ja, skrivejobben er helt annerledes. Hver sjanger har sin puls. En spillefilm på halvannen time krever en helt annen type jobbing, timing. På tv er fremdriften en helt annen, selv om forskjellen fra scene til scene kanskje ikke er så stor.

Hvor stor innflyelse har du som manusforfatter på det ferdig produktet?

– Hmmmm. På en spillefilm har du stor innflytelse, men du må akseptere at noen dikter videre på historien din, det gjelder for alle dramatikere. Men i TV-serier er de mer villige til å følge manus, en spillefilmregissør vil jo gjerne sette sitt merke på det.

– For TV-serier er det så lange løp at en regissør gjerne tar to eller tre episoder, og da er det manusforfatteren som har styrer skuten, så det er jo en lykkelig historie, som på Kampen for tilværelsen, hvor historien blir ganske tett opp til det vi hadde tenkt.

– Når du jobber med film opplever du mye rart. I manusprosessen må du svelge mange kameler. Det er en smertefull prosess, det er ingen tvil om at det er ganske tøft. Den lykkeligste tiden er frem til den første versjonen, hvor det bare er du selv som har noe å si.

Hvordan i all verden fikk du skrive manus for Wim Wenders?

– Jeg hadde skrevet manus til en belgisk film, The Nowhere Man, som vant en manuspris på Sundance, og Wim Wenders satt i juryen. Det er masse små tilfeldige møter som har bragt meg dit jeg er i dag. Før Wenders forsvant, sørget jeg for å snappe opp e-mailadressen hans. Å få kontakt med de store navnene kan være ganske vanskelig, for slike aktører er omgitt av en ugjennomtrengelig mur av agenter, så jeg benyttet anledningen. Jeg fikk sendt ham manuset, og så gikk det et par år før prosjektet kom i gang.

Så det er mulig?

– Ja, det er mulig! Det er jo for latterlig at norske manusforfattere ikke prøver seg internasjonalt. De jakter like mye på gode manus i alle land! Så bruk 20 000 på å få manuset oversatt, og det kan du søke støtte til i dette flotte landet vårt.

NFI er et akronym en manusforfatter bør lære seg?

– Ja, det og Dramatikerforbundet. Jeg oversetter alle mine manus. Det er ingen grunn til å stå med luen å hånden, bare fordi vi er norske. Vi er kanskje til og med sett på som litt eksotiske ute i verden.

Dere var tre som skrev Kampen for tilværelsen, hvordan var det?

– Det var først og fremst utrolig gøy! hele prosjektet. Vi brukte masse tid på ideer. Ganske sent begynte vi å fordele episoder, og det var viktig for oss at det skulle være hemmelig hvem som skrev hva. Så Erlend (Loe) og Per (Schreiner) har skrevet ideer jeg har kommet opp med og vice versa.

Beskriv en typisk arbeidsdag!

– En typisk arbeidsdag for meg er at jeg leverer sønnen min på skolen, så sykler jeg hit og jobber frem til klokken tre, så drar jeg og henter sønnen min. Når man er i produksjon så er det jo ofte mye som avbryter, så det er veldig fint å kunne sitte og jobbe på denne måten.

Det høres jo deilig ut!

– Ja, men jeg misunner forfattere som forteller om sine faste rutiner, men jeg klarer ikke helt det. Jeg søler bort masse tid på nettet, så ringer telefonen og så sjekker jeg mailen. Så tidstyvene er mange!

Noen råd til de håpefulle der ute?

– Du skal virkelig ha lyst til å drive med dette. Det er utrolig masse venting, og vanskelig å i det hele tatt å få realisert et prosjekt. I dagens klima, hvor folk ikke går på kino, ikke ser norsk film og DVD-salget er borte, så alt er mye tøffere. Produsenter og investorer er engstelige og det er vanskelig å få ting laget. Jeg vil være forsiktig med å anbefale denne jobben til noen, egentlig.

Filmografi

Every Thing Will Be Fine, (2015) regissert av Wim Wenders

Dirk Ohm – Illusjonisten som forsvant (2015)

Kampen for tilværelsen, (2014) TV-serie (sammen med Erlend Loe og Per Schreiner).

Kortfilmen «Folk som faller», (2014) Høstutstillingen

Nowhere Man, (2008)

Blodsbånd (2007)

Kjøter (2006) Kortfilm