Westerdals ACT

Fem sosiale knutepunkter

... som du ikke visste var knutepunkter

Ett semester er overstått og jeg kan allerede avsløre fem steder på Fjerdingen som kanskje kan overraske deg som viktige møtesteder. Du er kanskje ikke klar over det, men på disse fem plassene blir du tvunget til å krype ut av ditt antisosiale skall.

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har klart å glemme studentkortet hjemme. Ikke bare det, hele lommeboka egentlig. Den eneste måten å komme seg inn da er enten å (kleint) følge etter noen (som er min personlige favoritt), eller – hvis døra stenger rett foran fjeset ditt – desperat lete etter noen som kan slippe deg inn. Automatisk samtalestarter!

Jeg klarer selvsagt også å glemme kortet inne. Og panikken tar tak i deg når det eneste som skiller mellom deg og en forelesning er den forbanna døra som er låst inn til etasjen. Håpløst ser du rundt deg etter en hjelpende engel som kan låse opp. Til slutt må du bare rope ut, sende meldinger og banke på døra, alt for å rekke det enestående studietilbudet Westerdals Oslo Act tilbyr. (Eller Høyskolen Kristiania????????? hehe)

Hva skal man gjøre når man står i kø? Vi står alle og vurderer om vi skal kjøpe middagen som lukter så innmari godt, men var det du som var først? Nei, gå først du! Faen, hvordan funker disse kortautomatene? Ehm, jeg har ikke kortet på meg. Kan du betale, så vippser jeg deg, lover : ) Instant friendship!

Det er virkelig ingen bedre måte å bli kjent på enn å stappe tre folk inn i den minste heisen. Man skaper et bånd gjennom redsel og unødvendig fysisk kontakt, og hva er vel bedre enn dét!? Når en endelig når stoppestedet er alle sammen så glade for man fortsatt lever, at man går derfra med et smil om munnen. Det er som når Harry, Ronny og Hermine kjempa mot det trollet på jentedoen. Noen ting kan du ikke gå fra uten å bli BFFs.

Det virker kanskje dritkjedelig, men hvis det er en haug av folk som er enige i det, så er det de andre tillitsvalgte. Jeg kan bare dra fram årets generalforsamling. Hvordan vi kjempet om pizza og sukket høyt hver gang vi måtte stemme over noe som helst når klokka hadde passert 20.00. Det var vanskelige tider, men det er slike stunder man knytter unike bånd.

Lykke til a.

Annika