Westerdals ACT

Klar? Du? Seff. Redd? Litt? Kanskje.

På med sekken! På med smilet! På med genseren som kanskje ikke er av det aller hippeste merket, men typ sånn tredj eller fjerd hippest, sånn at folk vet at du er hip uten at du «prøver å være det», og frem med penn og papir, for nå er det ikke lenge til skolestart!

Men kjære Klara Klok, sier du. Jeg gruer meg litt, sier du til skikkelsen som gynger stolen sin rolig i det mest skyggelagte hjørnet av verandaen. «Clara Clock …» svarer skikkelsen og tar et langt drag av sigaretten. «Haven’t heard that name in a long time …»

Skikkelsen er meg, forresten, og poenget mitt er at Klara Klok er nedlagt, men kanskje jeg kan være til hjelp? Hva gruer du deg til, gutten min eller jenten min? At du ikke skal passe inn? At ingen kommer til å like deg? At du ikke er god nok for skolen? At Rizzo og resten av The Pink Ladies (til og med Frenchy!) skal lage en mobbelåt om deg bare fordi du ikke klarte å røyke en sigarett på pysjamaspartyet? VEL, om du ikke var redd for disse tingene fra før av, er du i hvert fall det nå.

Her kommer Mike inn i bildet (som igjen er meg), og legger en overraskende liten, men likevel varm og omsorgsfull hånd på skulderen din. Jeg er kommet for å si: Det går bra, gutten eller jenten! Bare se:

Passe inn? Du? Seff.

Har du hørt den barnesangen som ramser opp bortimot tusen eksempler hvor forskjellige barn er, men twisten er at de forskjellene bare er på utsiden, og moralen er at INNI er vi like? Vel, den låten har et poeng. Passe inn? Ja, det skal vel gå greit, for du er vel et menneske, hmmm? Alle andre på Westerdals Oslo ACT er også nettopp det – mennesker – akkurat som du og jeg. Bortsett fra Gorgathol, den barbariske demonen i tredjeklasse E-Business. Han er en Satans skapning bannlyst til å vandre jorden til evig tid. Men en ålreit type.

God nok? Du? Så klabert.

Du kom inn. Ikke på grunn av en systemfeil som snudde kandidatlisten rangert fra best til verst på hodet, og du er på toppen av listen fordi du egentlig er verst av dem alle. Nei, du kom inn fordi du fortjente å komme inn! Så slapp av. (Men shit. Tenk hvis det faktisk var den systemfeilen som gjorde at du kom inn på skolen? Jeez …) Ok, videre.

Venner? Du? Anskaffe? Lett.

Det er bare til å være en kul og sympatisk type med gode historier og ok kroppslukt. Har du problemer med å komme i samtale med folk, er det bare til å tre inn i den veldig lille heisen på campus Fjerdingen og kjøre den opp og ned etasjene, til det kommer på en heispassasjer du kunne tenke deg å bli venner med. Så sier du, med et skjevt smil og ett hevet øyenbryn: «Heis, am I right?» Dette funker fordi alle kjenner seg igjen i heis! You ARE right! Heis!

Så det vil nok gå greit, skal du se. Du passer inn, du. Du er god nok, du. Og venner skal du nå alltids klare å få deg. Worst-case scenario kan du bli venner med meg. Men det er worst-case scenario. Det er det absolutt verste tenkelige scenarioet jeg kan forestille meg. Det håper jeg aldri skjer. Hører du? Aldri.

Men uansett hva fremtiden bringer, vil det alltid finnes seks venner du kan stole på. Chandler, Joey, Phoebe, Rachel, Monica og Ross. Og de … de er venner for livet.

Sees på skolen!