Westerdals ACT

Mike møter Kai – et Schwindtervju

Selveste til venstre her! Mike til høyre.

Dette intervjuet er publisert både her på studentbloggen og i skolens flunkende nye skoleavis (drevet av studenter): abstrACT. Du finner avisen på alle skolens campus!

Studentblogger Mike (det er meg, jeg bare skriver i tredjeperson) tok nylig en prat med førsteamanuensis ved Prosjektledelse Kunst og Kreativ Næring – og humorforsker! – Kai Schwind. Studenter ved skolen kjenner kanskje Kai fra ACT talks-intervjuene han har hatt på Campus Fjerdingen med Harald Eia og Thomas Giertsen, og fra at navnet hans er lyden av penger.

Kaischwind! Er det morsomt?

– Det er litt morsomt. Jeg har hørt varianter av det før, men jeg likte hvordan du lagde lydeffekten selv. Så ja, det var morsomt.

Bra! For om ikke du er en autoritet, har du vel i hvert fall en viss peiling som humorforsker?

– Absolutt. Jeg er egentlig medieviter, men skrev doktorgradsavhandlingen min om situasjonskomedien The Office, og hvordan den ble adaptert til forskjellige land, hvordan pinlighetshumor fungerer og sånne ting. Så jeg har blitt «humorforsker» etter hvert, egentlig litt mot min vilje. Tittelen høres jo litt teit ut.

Litt. Men Westerdals Oslo ACT er ikke i og for seg en «humorskole». Hvordan inkorporerer du humorforskning i undervisningen på Prosjektledelse kunst og kreativ næring?

– Hehe, jeg prøver å tvinge det inn der jeg kan, uansett om det passer eller ikke. Men jeg underviser blant annet i emnet Juss og etikk, og der kan man snakke om forholdet mellom satire og ytringsfrihet. Det er jo alltid mye bråk rundt satire, for eksempel Charlie Hebdo-saken, og det havner innenfor klassisk humorforskning. Det som forbauser meg mest der, er at uansett hvor tam eller tannløs humor er, så finnes det alltid noen som føler seg støtt. Så begynner debattene: Hva har satire lov til, hva bruker vi humor til og så videre, og det kan jeg bruke i undervisningen.

For meg høres humorforskning litt ut som vitenskapen om hva som er morsomt og ikke, men det er jo ikke det. Jeg vet humor er subjektivt, men har du noen kriterier for hva du mener er «god humor»?

– Jeg har selvfølgelig min egen smak, og det har alle andre også, så derfor finnes det ikke noe fasitsvar på det. Man kan selvfølgelig se på mekanismer og metodikk innenfor humor – jeg kan ta meg selv i å tenke analytisk når jeg ser en revy eller et standupshow – og jeg kan skjønne hvordan en vits skal bygges opp eller hva punchline-en skal være, men jeg har ikke noe fasitsvar på hva som faktisk er morsomt.

La oss gjøre noe gøy. Jeg tenkte jeg kunne vise deg noen tweets jeg har skrevet, som har fått ganske variert respons, og så kan du som humorforsker prøve å forklare hvorfor de er morsomme – eller eventuelt ikke er det. Først ut:

 

 

– Dette er jo et fint ordspill. 2000 retweets fascinerer meg litt, fordi ordspill er en sjanger som egentlig ikke har så mye kred, men samtidig er det noe utrolig tilfredsstillende både i å lage, men også skjønne et ordspill. Det elsk/hat-forholdet til ordspill synes jeg er interessant.

Ok, neste.

– Denne liker jeg! Litt barnslig, det har jeg sansen for, men dette er også et fint eksempel på – og nå skal jeg drepe all moroa – inkongruensteorien i humorforskning. Det at man bygger opp en forventning og snur på forventningene med en overraskende slutt. Sånn fungerer, i et nøtteskall, kanskje 80% av vitser.

Hvorfor har denne bare seks likes?

– Interessant … Kanskje det har noe med ordet «piss» å gjøre? At folk faller av kanskje? Jeg synes denne er helt ok. Humor og Twitter er jo veldig interessant i seg selv. Begrensningen på 144 tegn gjør at du ikke har så mye plass til en setup (vitsens oppbygging og premiss, journ. anm.). Du går rett på ordspillet, men denne vitsen hadde kanskje blitt dårligere med en setup? Hvis det er for mye rundt et ordspill, kan ordspillet bli for «svakt» som en punchline, og da er det fint at du har det stående for seg selv. Så sånn sett funker den jo bra. Eller hvor mange var det? Seks likes? Åja, da funker den jo ikke bra. Hypotesen min er at det er piss-ordet som gjør det.

Så da … er jeg morsom? Eller?

– Jeg synes det! Jeg var redd for at det skulle bli pinlig, men … du har jo noe her.

Men kanskje det er lurt å ikke være så overanalytisk?

– Nei, man må finne en balansegang. Humor er jo en impulsiv diskurs. Hva skjer egentlig i hjernen din, hvordan føles det når du skjønner en vits, sekundet før du ler? Det er i grunnen en veldig merkelig, helt uforklarlig ting. Humor handler mye om å bli kjent med de sosiale, kommunikative veiene våre, og så leke med dem og se på dem fra et annet perspektiv. Samtidig er det viktig å beholde spontaniteten og impulsiviteten, være tullete, være barnslig. Men hvis man har større ambisjoner – om å sette sammen et standupshow eller skrive en humorserie – må man nok ha et litt mer meta-analytisk blikk på det man driver med. Hva slags personlighet har jeg, hva slags humor bruker jeg egentlig? Og når man skal selge inn et humorkonsept, forventes det jo en del refleksjon – hva vil jeg egentlig med dette? Så det er en blanding, men dessverre har jeg ikke noe fasitsvar på dette heller.

Kanskje et greit halvveis-fasitsvar er «Hvis folk ler, er det morsomt, men ikke nødvendigvis bra?»

– Veldig fint! Den skriver jeg under på. Men selv om jeg er humorforsker, vil jeg ikke nødvendigvis bli en humor-«onkel» som skal vite alt. For hva vet vel jeg?

 

PS. fra godgutten Mike: Under kan du høre mer av samtalen jeg hadde med Kai, i en slags podkast, pga. konvergens, synergi, bimedialitet. Tre ord jeg kan bruke, men ikke i setninger. (Vær obs på at det skriftlige intervjuet er en komprimert og bearbeidet versjon av den 25 minutter lange podkasten, som igjen er en komprimert og bearbeidet versjon av den opprinnelige praten som varte i 1 time og 10 minutter.)